Under angrep

(Rapport fra drømmeland)

Vibeke og jeg var på en samling av mennesker vi hadde tilknytning til. De fleste kom med bil. Vi kom i en bobil. Midt ute på en parkering-plass sto en svart SUV alene. Alle som kom den for nær ble beskutt.

«Jøss. så sur han er da,» sa jeg, «vi parkerer tett innpå han, så får vi se. Det er jo ikke ekte skudd. Han bruker bare kruttlapper.» Når vi nærmet oss, startet han å skyte på oss med sin pistol. Men da vi var kloss på og hadde parkert på siden av ham, gikk han ut av bilen og inn i en låve-bygning i nærheten.

Ikke lenge etter kom han ut igjen med en diger bazooka på skulderen. Men vi var ikke redde, syntes det bare var morsomt. Det var jo bare en papp-bazooka, som skjøt papp-raketter. Nysgjerrige og blide tilskuere hadde samlet seg omkring for å bivåne showet. Han siktet på oss med bazookaen og fyrte av. En papp-rakett svevde gjennom luften og dultet såvidt borti bobilen vår. Det var supert, syntes vi. Alle tilskuerne klappet.

 

 

Skolestart

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Det var skolestart. Jeg var én av fem elever. Vi var to menn og tre kvinner. Skolen var en slags feltagent-skole. Vi måtte kunne bevege oss sikkert og trygt i fiendtlig terreng, måtte kunne gjøre oss usynlige ved behov, kunne bli i ett med omgivelsene. Vi måtte kunne komme tett innpå hvem som helst, uansett hvor godt bevoktet de måtte være, og vi måtte kunne komme oss unna igjen, uansett hvilke sikkerhetstiltak vi måtte møte.

Mandatet vårt var å hindre krig, å løsne opp i alle konflikter mellom land, og mellom andre grupperinger. Vi var samlet i et gammelt klasserom. Om kort tid skulle vi kastes ut i det, enkeltvis bli plassert i konfliktområder og bli overlatt til oss selv for å kunne vise hva vi dugde til.

Jeg møtte mine fire medelever og følte enslags gjensynets glede. Og straks hver enkelt tok til ordet, frydet jeg meg over hvor dyktige og velegnet de var for sine oppgaver. Jeg var stolt av dem. Det var min type mennesker. Og jeg visste at de andre følte det samme.

Situasjonen minnet meg om det første møtet med mine «medstudenter» på shamansamlingene i Rondane. Jeg er fortsatt stolt over dere, folkens. Det er en stor glede å ha blitt kjent med dere. Og jeg vil alltid være her dersom dere trenger hjelp og støtte, eller bare noen å prate med.