Det er vel mange som kjenner seg igjen i det at det går an, at det ikke er ualminnelig, å kunne føle seg ensom selv når man er omgitt av venner og familie. Jeg har selv følt det til tider, men med tiden har det endret seg. Jeg vet ikke eksakt grunnen til det, men jeg har noen tanker om det. Det går an, tror jeg, å kjenne alle de andre, men ikke seg selv. Da bærer man på et stort savn uten å vite hva eller hvem man savner, men jeg tror svaret i slike tilfeller er at man savner samværet med seg selv.
Samværet med seg selv, hva legger jeg i det? – Jo, jeg tror svaret ligger i at ikke bare kroppen, men også sinnet, er mangefasettert, består av mange deler, og samvær med seg selv, består i at sinnets mange deler kan kommunisere med hverandre. Når man opplever at dette skjer, kan man kjenne at alle disse åndene som kommer til hjelp, alle disse gudene man kaller på og snakker med, egentlig er deler av en selv. De er ikke bare der ute. De er også her inne, deler av en selv, for min del Nattbibliotekaren, Regental, Odin, Hekate, Tilmeddot og andre som jeg har møtt mine drømmer og som jeg føler nærværet av på dagtid. Når man opplever det, at de også er her inne, og at de er deler av en selv, vil man aldri mer kunne føle seg ensom, og hvis man skulle føle ensomhet i perioder, vil det kun være en etterklang av gamle minner.
Som illustrasjonen så fint symboliserer, vil samvær med seg selv, skape et beger man kan drikke av, en vin man kan nyte. Det er en vin jeg håper at alle vil smake på. Fra de dypeste kjellere kommer den. Og de dypeste kjellere skal den fylle. Den er selve blekket som livets bok er skrevet med.
Odins Runer 