Jeg vil ikke kalle meg shaman selv om jeg har mottatt mye inspirasjon fra sjamanistiske tradisjoner. Det er flere sider ved sjamanistiske tradisjoner som jeg setter stor pris på; De er ikke misjonerende. De bygger ikke på tro, men legger til rette for personlige erfaringer. De er personlige, men legger ikke opp til ego-dyrking – det er ihvertfall min erfaring med shamanistiske miljøer.
De dreier seg om å samle opp personlig kraft, ikke om å gi den fra seg. Dette er noe av det viktigste. Men uansett – jeg vil alltid være fri. Men jeg omfavner en shamanistisk livsforståelse i frihet, i pakt med mine egne erfaringer. Min omfattelse er ikke statisk, men dynamisk. Den vil forandre seg og utvikle seg i takt med mine egne personlige erfaringer.
En av mine erfaringer er at jeg ikke lenger trenger tromme, rasler eller andre parafernalia. Likevel setter jeg stor pris på seremonier. Men man kan bruke det man har for hånden. Gjennom seremonier / ritualer, kan man komme i kontakt med dypere lag av virkeligheten. Noen vil kjenne det igjen som den underbevisste del av oss, som er sterkere og mer innsiktsfull enn dagsbevisstheten. Jeg selv kaller det ikke noe som helst, men bruker det, til mitt eget gode, og som et middel til å skape en bedre verden.
Jeg er tilbakeholden med å snakke om det, og jeg finner det unaturlig å forfekte mine livsholdninger som noe ideal overfor mennesker som har egne erfaringer og forutsetninger for forståelse. Alle har sin egen vei å gå. Det må respekteres. Men blant venner synes jeg er OK å åpne mitt hjerte og si noe om hvem jeg er. Det ligger i vennskapets natur at man åpner seg for hverandre og gir seg til kjenne på et dypere vis enn det som ellers er vanlig i samfunnet.
Så – når jeg åpner mitt hjerte for deg, er det fordi du er min venn. Jeg lytter også oppmerksomt til hva du selv erfarer, og til det du kan fortelle ❤
Odins Runer 