Min kone, Vibeke, satt på sengekanten hos sitt to år gamle barnebarn, og snakket om løst og fast, da vesla plutselig kastet et overrasket blikk på sin lekebjørn Baloo. Hun hevet øyebrynene og lente seg frem mot Baloo. Så ble hun skikkelig morsk og ga bjørnen et dask. Hun sa noe slikt som: «Du får ikke ligge i sengen min mer. Gå bort fra sengen!» – Så kom storesøster og tok seg av bjørnen Baloo. «Jeg skal passe på ham jeg», sa hun, og tok Baloo over til sin seng.
Vibeke spurte vesla hvorfor hun plutselig var blitt så sint på Baloo, og vesla svarte: Baloo har sagt stygge ord til meg.
Du verden. Mens hun snakket med farmor Vibeke, ble hun altså avbrutt av den uhøflige og rappkjeftede lekebjørnen, som åpenbart hadde avfyrt en serie med fornærmelser. Det sier meg noe om barns magiske verden, en verden der døde ting kan snakke, en verden der ikke bare dukker, men også biler og møbler er levende vesener. I toårs alder flyter fantasi og virkelighet sammen, og jeg synes det er helt herlig.
Senere i livet skyves fantasien til side. Jeg har en følelse at man ofte «kaster ut barnet med badevannet», som man sier. Fantasien er en vidunderlig gave. Som voksen har man lært å skille mellom fantasi og virkelighet. Men jeg ønsker fantasien en renessanse i det daglige liv. Av og til kan det være svært givende å bli som en toåring igjen. Av og til kan det være til stor inspirasjon å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. En klar virkelighetsoppfatning supplert med et lag fantasi på toppen gjør livet virkelig magisk.
En ikke ukjent galileer, Yeshua ben Yosef, sa engang, at for å komme inn i himlenes rike, må man blir som et barn igjen. Og jeg lurer på om det ikke var akkurat dette han da hadde i tankene. For å komme inn i himlenes rike, må man beherske kunsten å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. Selv jobber jeg iherdig (eller ganske bedagelig) med å lære meg denne kunsten
Odins Runer 