Folkeopplysningen er jo et program alternativt orienterte venner reagerer på. Det kan jeg godt forstå. Selve tittelen «Folkeopplysningen» er temmelig arrogant. Den antyder at det er mange uvitende mennesker blant oss, som trenger å opplyses om hva som er «riktig».
Men på den andre side, dersom man blir provosert, betyr jo dette at man er sårbar, at det trigger en tvil, og at dette gjør litt vondt. Dette gjelder spesielt hvis man har behov for å tro på noe. Selv tror jeg ikke på noe som helst, men støtter meg til erfaring. Håndfaste erfaringer er noe som ingen kan ta fra en. Og det er fullt mulig å gjøre seg erfaringer som tilhører den mirakuløse sfære. Heldigvis, sier jeg. Det gjør livet så mye rikere, og lar oss utvide betydningen av hva det vil si å være menneske på jord.
Men konstruerer man en «tankebygning» omkring sine erfaringer, en tankebygning man elsker å holde fast ved, da stiller saken seg annerledes. Da gjør man seg sårbar. Da er man en troende, da har man noe å forsvare. Rene erfaringer, derimot, er harde fakta.
Det siste programmet tok for seg mediumskap. Er man åpen og nøytral, må man vel kunne anta at sant mediumskap er mulig. Men likevel – det finnes en metode som kalles «cold reading», en teknikk for å simulere mediumskap. Og den virker omtrent slik:
Man stiller et generelt spørsmål til en hel sal full av mennesker. Det kan være en situasjon, et navn, eller annet. Sjansen er stor for at det stemmer med en eller flere i salen. Hvis det ikke gjør det, kan man prøve en gang til. Noen rekker begeistret opp hånden. Så prøver man å få dette / disse menneskene til å si mer, man fisker etter mer opplysninger, bygger på dette, og peiler seg inn gjennom flere spørsmål, såpass generelle at det er stor sjans for at det stemmer. Folk i salen ønsker at det skal stemme og hjelper gjerne til. Og til slutt føler de at «det hele» stemte ganske godt, og synes det var fantastisk.
Så er spørsmålet. Hvordan skal man skille mellom «cold reading» og ekte mediumskap? – Jeg tror et sant medium må kunne gå rett på sak uten å «fiske» blant publikum. Og det er fullt mulig at noen er istand til dette.
Jeg var en tid medlem av Norsk Spiritualist Forening, men mistet etterhvert interessen, da jeg syntes de fra «den andre siden» ikke hadde noe særlig vettugt å si. Det var kanskje en avdød bestemor eller onkel som sa noe slikt som: «Stå på, jenta mi. Det skal nok gå bra» eller lignende. Jeg hadde vel forventet noe mer. Det virket litt for dagligdags for meg, og jeg antok vel at folk «på den andre siden» hadde mer utvidede perspektiver å formidle. Men dengang ei.
Men jeg er jo likevel alltid åpen for mulighetene. Å være åpen gjør en istand til hele tiden å kunne lære noe nytt. Men mine erfaringer er jo harde fakta. Ingen kan med rette kritisere meg for de erfaringer jeg har hatt. Men man kan gjerne kritisere meg for de konklusjoner jeg trekker. Men jeg trekker ingen konklusjoner. Derfor er jeg heller ikke sårbar på dette punkt. Jeg leker med tanker, men tar dem ikke altfor høytidelig.
Odins Runer 