Som sagt så tror jeg ikke på noen verdens ting. Men jeg har da evnen til å erfare, og jeg erfarer jo en virkelighet som kan kalles religiøs, men jeg er forsiktig med å sette navn på det, vil nødig bygge noen tanke-konstruksjoner omkring det. Likevel merker jeg at det er en viss tidsmessig struktur på mine erfaringer.
Så hva er den religiøse prosessen jeg opplever? – Jo det er en tretrinns tidsfølge av erfaringer. Først opplever jeg savn, så opplever jeg lengsel, og så opplever jeg oppfyllelse av lengselen. Overgangen mellom savn og lengsel er enkel, og skyldes at savn får en til å føle seg frem til og knytte kontakt med det en savner.
Overgangen fra lengsel til oppfyllelse skjer når man innser hvor lite fruktbart det er å lengte. Når man innser det, er man villig til å ta spranget, til å slutte å lengte og i stedet ta imot / slutte seg til, slik at man kan være ett med det man lengtet etter.
Tidligere i livet kunne disse tre stegene ta flere år å fullføre. Nå tar det bare kort tid, noen få minutter, og foreningen, eller bevisstheten om den er mer varig. Når bevisstheten svekkes, trenges kun kort tid for å vekke den igjen. Men alt går jo raskere for tiden, synes jeg. Også den religiøse prosessen, heldigvis.
Men egentlig liker jeg ikke betegnelsen «religiøs». Det virker litt for pretensiøst, og litt for sentimentalt. Men det er vanskelig å finne de rette termer, synes jeg. Jeg snakker jo om helt dagligdagse ting, noe som sikkert de fleste opplever, men uten å snakke om det, da det ofte føles som for personlig. Men jeg tror ikke det er personlig. Jeg tror det er ganske allmennmenneskelig.
Jeg overhørte forresten en krangel mellom to uteliggere en gang da jeg var liten. Den ene spurte kameraten litt ertende: «Ærru blitt relliøs, eller?». Den andre svarte stolt og litt og forarget: «Ja, visst faen!» – Jeg glemmer aldri den dialogen. Den tryller fortsatt smilet frem.
Odins Runer 