(Rapport fra drømmeland)
Det er så rart med det. Det hender man har smerter som man ikke er klar over. De har ligget der i bakgrunnen og murret, som en konstant viftestøy i årevis. Man er blitt så vant med dem at man for lengst har sluttet å legge merke til dem.
På samme måte med frykt og angst. Man trodde man var kvitt det, men så ligger det likevel noe igjen, noe så vedvarende og vanlig at det nærmest blir endel av det å være menneske.
Jeg hadde fått gode råd av min guide: Skriv et brev til smerten. Vær vennlig i tonen. Forklar hvorfor du ikke trenger den mer og ta høflig farvel. – Gjør det samme med smerten.
Og jeg merket hvordan usynlige byrder lettet fra mine skuldre, byrder jeg ikke engang visste jeg bar på.
Odins Runer 