Å være jøde

(Rapport fra drømmeland)

Hun var som en mor for oss, den eldre damen. Hun ba oss på middag titt og ofte, ga oss ofte gaver, i form av mat, klær eller praktiske ting til huset. Og vi satte stor pris på det, min kone og jeg, fordi vi var fattige, hadde lite å klare oss for. Jeg hadde tre par sko som jeg satte stor pris på, og som jeg stelte pent med.

Plutselig en dag, begynte den eldre damen som vi satte slik pris på, å behandle oss annerledes. Hun kastet og ødela ting vi hadde som betød mye for oss, hun nektet oss mat, og hun kritiserte oss for de minste ting. Hun kastet to av mine sko, fordi hun ikke syntes at slike som meg fortjente å være så godt skodd. Jeg forsøkte å være ekstra snill og hensynsfull, men det hjalp ikke.

Vi skjønte at vi ikke var velkommen der mer, så vi måtte gå, med én gang, uten å få med oss sakene våre. Vi syntes det var så merkelig at den tidligere så snille damen hadde forandret seg så fullstendig i forhold til oss. – Men etterhvert skjønte vi, at det var fordi vi var jøder.

Ute på gaten traff vi en musiker, en heavy metal rocker som vi kjente. «Kom til oss», sa han. «Men vi har ingen penger», sa vi. «Det spiller ingen rolle», sa han. Slike som dere er alltid velkomne uansett.