Noen mener at det universelle er viktig, og at det personlige er mindre viktig. Og hvorfor det? – Jo fordi det universelle er evig og uforanderlig, mens det personlige er mer ustabilt og vinglete. Resonnementet virker fornuftig nok.
Likevel føler jeg at noe mangler. Dette berører et emne jeg har vært opptatt av i mange år, forholdet og balansen mellom enhet og individualitet. I lang tid, femten år, fordypet jeg meg, inspirert av drømmer, i enhetstanke, enhetsfølelse, opplevelsen at alle mennesker er ett og at sannheten er upersonlig og universell. Først i senere tid har jeg innsett at individualitet er like viktig, og at det må være en balanse og et samspill mellom de to ytterpunkter.
Når lærere foreleser, når lærde folk skriver bøker, er det gjerne forelesninger om hva andre har ment, bøker om hva andre har skrevet. Men jeg er blitt mett av dette. Nå for tiden stiller jeg gjerne spørsmålet: Glem hva alle andre mener. Hva mener du? – Hva er din personlige sannhet? –
Så forventer jeg å høre noe ekte og opprinnelig, noe som springer direkte ut av sjelen og den kreative intelligens, fra individet selv. Så er spørsmålet: Hvorfor er dette så viktig for meg?
Jeg har spurt mitt hjerte og fått et svar, og svaret er følgende: Det universelle må bli assimilert, inkarnert, integrert, før det virkelig får noen betydning og virkekraft. Den universelle sannhet må bli min sannhet, dypt personlig, og din sannhet, like dypt personlig. Det er derfor jeg spør: Glem alle andre. Hva mener du?
Det finnes en bok som berører emnet allegorisk, en meget fornøyelig bok: Jonathan Strange & Mr. Norrell av Susanna Clarke. Det fantes i London en forening av intellektuelle som kalte Den Magiske Selskap (eller noe lignende). Det som var viktig for selskapet var at man begrenset virksomheten til å befatte seg med «teoretisk magi». Det Norrell bedrev gikk mer i retning av «anvendt magi» hvilket ikke var særlig velsett innenfor selskapets rammer. Jeg anbefaler boken. Den er fornøyelig lesning. Den går visst som TV serie for tiden også, har jeg hørt.
Når en sannhet er blitt personlig, når den er blitt en del av en selv – da trenger man ikke lenger å referere til kilder. Da er man selv en kilde. Og da holder det at man snakker, skriver, ut i fra seg selv. Jeg setter stor pris på dette. Det er en egenskap jeg er på utkikk etter hos folk. Det er en overgang, et skritt å ta, men jeg håper flest mulig tar dette skrittet. Jeg kjenner mange som har gjort det.
Odins Runer 