(Rapport fra drømmeland)
I forbindelse med mine første steg på den vakre veien – prosesser knyttet til shamanistisk trening i Rondane, fikk jeg endret mitt forhold til døden – og døden ble min venn, min kjære søster som vil komme og hjelpe meg videre når tiden kommer. At så var skjedd fikk jeg bekreftet for noen år siden, da jeg opplevde et personlig møte med døden på fjellgården vår, Mykkeltveit.
Slik var det: Det var en fin sommerdag. Av en eller annen grunn gikk jeg omkring og tenkte på døden, men skjønte ikke hvorfor. Jeg pleide jo ikke å tenke på døden, og syntes det var noe underlig. Men følgende natt opplevde jeg i drømme et møte med døden, og det var en vakker drøm.
Slik var den: Jeg møtte døden i skikkelse av en vakker, ung kvinne, kledt i hvitt, med langt, gyllent hår. Hun var min søster og beste venn. Vi gikk inn i et langstrakt rom i lyst treverk og satt ovenfor hverandre i lotus-stilling og mediterte sammen – vendt mot hverandre.
Vi kommuniserte telepatisk, men uten ord, bare gjennom ordløse innsikter. Aha, er det slik det er, tenkte jeg, aha. Vi betrodde hverandre våre dypeste hemmeligheter, slik bestevenner deler hemmeligheter.
Plutselig ble alt lys omkring oss, og følgende ord formet seg i mitt indre:
De sa at du var mørk – men hyllet i lys fant jeg deg,
du skjønne kvinne på himmelen.
De sa at du var hård,
men full av kjærlighet og omsorg for hver sjel fant jeg deg.
De sa at du var slutten,
men begynnelsen var du,
en inngang til nytt liv, nye eventyr.
Følelsen av glede og fred ble såpass sterk at jeg våknet av den. Men jeg husket drømmen, og skrev den ned. Det merkelige er at den finnes der ennå, i mitt indre, og at jeg kan gå tilbake til den når jeg vil, for å møte min søster og venn, døden – og motta ny styrke og innsikt når jeg trenger det
Odins Runer 