(Rapport fra drømmeland)
En aldrende og syk Marlon Brando var sluppet ut fra fengsel (eller sykehus). Han så ut som sin rollefigur i den første Gudfaren-filmen. Nå var han uten venner og uten midler. Selv var jeg rik, og bestemte meg for å ta meg av ham. Jeg skaffet ham et trivelig sted å bo, klær og livsnødvendigheter, og folk som kunne ta seg av ham. Han fortjente dette, syntes jeg, så mye som han hadde gitt verden gjennom sin rolle-innsats.
Vi hadde utviklet et godt vennskap oss imellom. Ofte var jeg på besøk for å prate om løst og fast, og for å mimre om gamledager. En av disse kveldene, da vi satt der i stuen hans, med hvert vårt glass whisky på bordet, dristet jeg meg til å komme inn på dette med hans skuespillerkunst. Av respekt for ham hadde jeg nølt med å komme inn på dette, men før eller senere måtte jeg komme inn på det. Hans rollefigurer hadde vært så levende. Hvordan var det mulig å få det til? – Og han forklarte meg, han fortalte meg hvordan.
Det var ikke så vanskelig, sa han. Det var bare noen få hemmeligheter man måtte kjenne til. Og han fortalte meg sine hemmeligheter. En av hemmelighetene var: «Just be yourself».
Odins Runer 