Koyaanisqatsi

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen dreier seg om krysset Lambertseterveien / Antenneveien, Jeg har hatt en annen drøm om dette veikrysset ganske nylig, drømmen om den vietnamesiske jenta som synger så vemodig «Quand ils sont justes, je cesserai de m’imaginer».

Denne gangen var det «Flyvåpenets dag» med et forrykende show borte i veikrysset. Det var jagerfly og helikoptere i luften, og store hvite plakater hang fra himmelen og ned i krysset. Flyvåpenets budskap var at det var til for den alminnelige borger og for lokalsamfunnet, og at hvem som helst i lokaladministrasjonen skulle kunne rekvirere støtte fra luftvåpenet til enhver tid. Eksempler var den lokale sogneprest, legekontorer, kommunalt ansatte, samt bakeren på senteret.

Mens alt dette foregikk var jeg tilstede i leiligheten der jeg vokste opp, i Antenneveien 6, 2. etasje. Jeg var tenåring og bodde der sammen med mor og far. Men vi opplevde et renn av pressefolk, som var innom for å dekke begivenhetene borte i krysset. De kom og gikk. Jeg måtte ta meg av dem, vise den ut på verandaen, der det var best utsyn. Jeg måtte passe på at de fikk med seg sakene sine (dyrt fotoutstyr) da de gikk.

Dette kaoset av folk ble forsterket av at man spilte verket Koyaanisqatsi – Life out of Balance av Philip Glass på høyt volum. Denne musikken gikk som en rød tråd gjennom hele drømmen. Selv om musikken i partier kan virke vill og kaotisk, er den vakker og musikalsk stringent (som en moderne JS Bach). Jeg er svært glad i musikken til Philip Glass, så musikken fikk meg til å nyte situasjonen.