Dronningborgen

(Rapport fra drømmeland)

Dette er en drøm jeg hadde for en god stund siden. Jeg skriver den ned i tredjeperson, men den ble opplevd som førsteperson. Dvs bonden, det var jeg. Og her kommer den:

Det var en gang en traust bonde som jobbet med sin åker. En dag mens han var ute og pløyde fikk han høre rykter om at landet var vanstyrt. Landet, som lå langt i nord, var styrt av en dronning og hennes råd, men det gikk rykter om at dronningen var blitt gal. Da visste han straks hva han måtte gjøre. Han måtte treffe dronningen. Det var ord som måtte sies, forløsende ord. Straks disse ble sagt til dronningen ville alle problemer være løst. Han visste ikke hva det var han skulle si, men han visste bare at ordene ville komme i det øyeblikk han hadde dronningen foran seg.

Han ga seg i vei til borgen. Det var en dagsmarsj unna. Men da han kom frem skjønte han hvor vanskelig det ville bli, å få møte dronningen. Slottet var beskyttet av tre ringmurer. Portene var bevoktet av rustningkledde soldater, to ved hver port. De sto på hver sin side av porten og sperret porten ved å holde hellebarder i kryss foran porten.

Etter å ha fundert vel og lenge fikk han en god idé. Han bestemte seg til å gå rett på og late som om han hadde all rett til å komme inn gjennom portene. Dersom han opptrådte selvsikkert nok, ville kanskje soldatene slippe ham inn. Så han gikk bare rett på, men stø skritt og en selvsikker mine. Og til sin forundring vek soldatene til side og slapp ham inn.

Så kom han inn i ytre borggård, som så ut til å være en sone for handelsfolk. Han spurte seg frem til neste port, porten mot midtre borggård, og fikk vite veien. Men han ble advart mot de strenge vaktene. Det var ubestikkelige og de kunne være ganske brutale, hvis noen urettmessig forsøkte å passere. Men bonden vår bestemte seg likevel for å benytte den samme strategien som sist. Straks han så porten og soldatene, gikk han rett på som om han hadde all rett til å passere.

Og soldatene vek tilside og slapp ham inn også denne gang. Nå var han i midtre borggård. Det var tydeligvis et område for håndverkere. Han spurte seg fore og ble vist veien til neste port, porten til indre borggård, der dronningen holdt til. Vaktene her så enda mer fryktinngytende ut enn de forrige, men oppmuntret av sine tidligere forsøk, gikk han rett på også her, og han ble sluppet igjennom, fortsatt til sin forbauselse.

Han hadde nå kommet helt inn til dronningens område på slottet, og han funderte på hvor lett det hadde vært for ham. Det var litt uvirkelig nesten. Det var noe som ikke stemte. Men han ville kanskje finne ut av det etterhvert. Han visste fortsatt ikke hva det var han skulle si, men straks han hadde dronningen foran seg, kom ordene av seg selv. Og de ordene dronningen skulle høre var som følger: «Du er slett ikke gal, slik alle andre påstår. Du hører bare til blant de få som ser verden slik den virkelig er.»

Straks dronningen fikk høre disse ordene, lyste hun opp. Hennes problemer var borte og de mørke skyer som hvilte over landet måtte vike for solens stråler. Alle rykter om vanstyre stilnet, og dronningen vant alle folkenes hjerter.

Så sa dronningen til bonden: «Du skjønner visst ikke hvorfor du slapp så lett forbi vaktene, men jeg skal fortelle deg hvorfor. Vaktene visste hvem du er. Straks de så deg var de rede til å slippe deg gjennom, for du har og har alltid hatt all rett til å ferdes fritt her i borgen, for du er min mann. Du er konge over dette riket. Jeg trodde du var tapt for alltid, men nå er du endelig kommet hjem.»

Så husket jeg alt. Dronningen hadde hjulpet meg med å finne tilbake til min sanne identitet, og frydefull glede fyllte mitt sinn og mitt hjerte. Og denne gleden spredte seg utover i landet som ringer i vårblått vann.