(Rapport fra drømmeland)
Jeg drømte altså at jeg skrev en slags «party-sang» til Tove, en venninne fra Bergen. En slik en som folk synger i selskaper. Vers etter vers. Plundret litt, men ble ferdig etterhvert. Men da jeg var ferdig kom det plutselig et vers til, som ikke jeg hadde pønsket ut, men i samme uhøytidelige stil. – Og det lød slik:
Og takk til gamle Odin
som henger på et tre.
For straks han finner runene,
så kommer han jo ned.
Ble så forbauset over dette siste verset, at jeg glemte alle de andre versene dessverre. Kanskje det skal bety at skal takke min berømte navnebror for inspirasjonen til å skrive? – Ja, det gjør jeg så gjerne. Et lite Odin-alter er kanskje ikke då dumt. Vil være glad for å ha en så gjev inspirator.
Håvamål uttrykker seg så mye bedre, og adskillig mer dramatisk.
Fra Håvamål («Runatal») – Odin sier:
Eg veit eg hekk på vindalt tre næter heile nie,
med geir-odd såra og gjeven Odin,
gjeven sjølv til meg sjølv
oppå det treet som ingen veit
kvar det av rotom renn.
Ikkje braud dei bar meg, og brygg ikkje;
ned eg nidstirde, to upp runer,
ropande tok dei, ned att der frå eg fall.
Men på tross av alvoret og dramatikken, kan det jo hende at også Gamleodin har sans for humor og en god posjon selvironi. Føler meg igrunnen overbevist om det. Man kan ane et glimt av underfundig humor i øyet som er igjen.
Odins Runer 