Ny jobb

 

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde fått ny jobb, men jeg visste ikke hva den gikk ut på. Det eneste jeg visste var at det var en meget viktig jobb, som ga høy status. Men stillingsinstruksen var meget uklar, hvis det da fantes noen stillingsinstruks i det hele tatt. Så jeg ruslet mye omkring i byen, en for meg ny by. Tilfeldigvis havnet jeg innom kontoret. Det var to pulter der.

En kollega – jeg hadde aldri sett ham før – satt og jobbet konsentrert. Plutselig så han opp og rakte meg noe, et perforert plastkort og noen abstrakte fotografier, «Det er vel best du ser over disse, sa han. Men jeg fant ikke ut av hva det var, så jeg forsøkte å spørre ham. Men det var så mye støy fra gaten, at jeg hverken hørte eller skjønte hva han svarte.

Plutselig kom det en kunde inn, en litt eldre mann. Han stilte seg opp og stirret forventningsfullt på meg, som om han ventet på å bli ekspedert. «Jahh, jeg er litt ny her», sa jeg, «så det er vel best du snakker med min kollega». «Ja, det er nok best det», sa min kollega og tok over.

Så gikk jeg ut igjen. Jeg kjente ikke noen i den nye byen, men jeg la merke til at en litt eldre herre fulgte etter meg på avstand. Han hadde et karakteristisk utseende. På et hushjørne kom jeg over et lite, ovalt portrett av vedkommende, i blå emalje, som var felt inn i muren på en bygård. Jeg pekte på portrettet og spurte en tilfeldig forbipasserende: «Hvem er denne mannen på portrettet?» – «Å, det er en speider.» ble det svart. «Hva er det han speider etter?» spurte jeg. «Nei, det vet jeg ikke» ble det svart.