Biskopene

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg var innleid som konsulent for bispekollegiet og skulle hjelpe dem med effektivisering av deres oppgaver. Dette skulle jeg hjelpe dem med ved å sørge for at den informasjonen de satt på ble bedre strukturert.

Problemet var jo at de stort sett alltid sa det samme. Redundans kalles det vel. Ting som bare gjentok seg skulle skilles ut, struktureres og trykkes som vedlegg, eventuelt spilles inn på bånd.

Dermed kunne biskopene begrense seg til å si det som var nytt og originalt. Så kunne de nøye seg med å dele ut vedlegg / spille av opptak for å komplettere. På denne måten ville de ikke trenge å si så mye, og arbeidet deres ville bli enklere og arbeidsdagene mer effektive.

Jeg disponerte et ganske flott kontor, omtrent som biblioteket på en gammel engelsk herregård. Som sekretær hadde jeg Eva Rosenkrans (hun fra Hotel Cesar).

Og som konsulent passet jeg på å være vennlig og oppmuntrende i forhold til biskopene, mine oppdragsgivere. Jeg kunne si slike ting som: «Dere biskoper, dere har jo tross alt det høyeste embetet innen kirken.» Da smilte de beskjedent og nikket vennlig tilbake. Slike oppmuntringer gledet dem svært. Selv var jeg ikke kristen, mer omtrent det stikk motsatte. Men det trengte ikke de vite noe om, og det spilte jo ingen rolle heller for det oppdraget jeg med så godt resultat utførte.