Aktiviserte bukseseler

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde kontakt med to «intellektuelle» gjenger, der min rolle mest var passiv tilhører. I begge miljøer ble jeg satt stor pris på, uten at jeg riktig skjønte hvorfor. Jeg bidro jo ikke med så mye. I begge gjenger var det også, merkelig nok, folk som hadde kjent meg den gang jeg tilbrakte folkeskolens 1. og 2. klasse på Solhaugen, Hadeland, som sammen med Løken Skole kunne minne litt om en pensjonatskole, som i Stompa-bøkene. –

Det ene miljøet hadde sitt utgangspunkt i gamle realfag-studenter, fysikere, kjemikere og matematikk-interesserte. Mine gamle venner Per og Njål tilhørte dette miljøet. Det var tydelig at Njål og noen andre hadde funnet på noe morsomt i forbindelse med fysikk-laboratoriet. De hadde konstruert en maskin som kunne «aktivisere» ting – som for eksempel bukseseler, fyrstikk-esker, kulepenner.

Njål fortalte begeistret om hvordan han hadde latt aktivisere bukseselene sine og deretter «dratt på byen». Det hadde da skjedd såå mye merkelig omkring ham, at han nesten hadde ledd seg ihjel av å iaktta reaksjonene. –

 

Det andre miljøet var et miljø av litteratur-interesserte. Mye begeistring omkring dikt og noveller. Så kom man inn på Stompa-bøkene, som også ble gjenstand for grundig analyse kombinert med humor, anekdoter, historiske sidesprang og paraleller.

En paralell ble trukket til Solhaugen, der jeg tilbrakte første og annen klasse dengang jeg gikk på folkeskolen. Hvordan var egentlig matstellet der? – Jo jeg fortalte – fire måltider om dagen – og så hadde vi Marie på kjøkkenet, som alltid ga oss noe ekstra hvis vi stakk innom. – Noen trakk paraleller mellom Marie på Solhaugen og fra Madsen i Stompa-bøkene.

En av jentene brøt inn med anekdotisk stoff: Visste vi forresten at fru Madsen egentlig hadde vært spion under krigen? – i fru Husebys tjeneste for å si det slik. Hun hadde i den forbindelse «mistet sin humpete hæl på de underligste måter». Den siste bemerkningen var så underlig at jeg bestemte meg for å våkne – med en indre latter – måtte jo ikke vekke Vibeke – og få skrevet det ned.