Husker ikke hvor gammel jeg var, bare en liten pjokk, men jeg hadde da lært å snakke, og en viss dametekke var jeg visst født med. Vi bodde i annen etasje, Antenneveien 6 på Lambertseter. I første bodde Charles Pedersen med kone (husker ikke hva hun hette til fornavn). Fru Pedersen var glad i blomster, så hun hadde plantet et praktfullt blomsterbed foran sin balkong, ut mot plenen foran huset.
En dag hun sto der og stelte med blomstene, stoppet jeg opp for å se på.
«Hva er det du gjør da, fru Pedersen?» spurte jeg interessert. –
«Jeg steller med blomstene mine, jeg», svarte hun blidt.
Jeg sto og betraktet situasjonen meget nøye, la merke til at fru Pedersen hadde på seg en blomstret kjole, og ville bemerke det. Så jeg sa:
«Jeg synes du ser ut som en blomst selv, jeg, fru Pedersen.»
Fru Pedersen smilte som en sol, smålo litt og sa noe slikt som
«tusen takk for komplimenten, du. Det var da hyggelig sagt.»
Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med det. Jeg hadde jo bare konstatert et faktum (kjolens blomstermønster) – men uansett var det jo alltid hyggelig med blide folk.
Odins Runer 