Tja – det er ikke så enkelt å svare på det spørsmålet. På den ene siden orker jeg simpelt hen ikke å være andre enn den jeg er. Å bevisst forsøke å være en annen opplever jeg som såpass slitsomt at jeg ikke forsøker engang, selv om det av og til hadde vært gøy. Men jeg har da lært å godta meg selv som jeg er, så det er greit nok å holde alt på et mest mulig enkelt plan. På den annen side har jeg vel i løpet av livet vokst meg inn i rollen som meg, slik jeg fremstår.
Man velger seg jo sine idealer, sine forklaringsmodeller og sine væremåter underveis. Man kan kalle dette en rolle hvis man vil, og det er kanskje fruktbart / riktig å gjøre det, fordi alle mennesker, meg selv inkludert, egentlig er så mye mer enn den de fremstår som, og at det er praktisk nødvendig med noen avgrensninger. I en slik sammenheng vil da en selv, slik man fremstår, bli en rolle.
Å spille rollen som seg selv, er nødvendig for videre vekst. Det har med identitet og valg av identitet å gjøre, det å skape seg en plattform for videre utforskning av tilværelsen. – Men det er også godt, av og til, å løsne på slipset, å bevege seg utenfor sine egne rammer, like viktig som det er å vaske og lufte et rom for å gjøre det trivelig og beboelig. Da vil man ikke stagnere, men ha frihet til å endre seg selv underveis, å vokse videre. Derfor er det viktig å kunne åpne vinduet, gå ut døren, for å være klar over at man er så mye mer enn den person man fremstår som, likesom verden er så mye mer enn huset man bor i. Den rolle man spiller må aldri stivne til å bli et personlig fengsel. Den må forbli en plattform for vekst.
Odins Runer 