Det er mange som søker ny identitet, og ofte søker man ny identitet i gamle verdier, i gammel kultur, eller i forskjellige former for religion. Grunnen til at man gjør dette må være en følelse av at man mangler identitet, eller kanskje gjør man det bare av eventyrlyst.
Så er spørsmålet: Hva er egentlig identitet, og hvorfor trenger vi det så sterkt?
Identitet er kunnskap om hvem man er, ofte i sammenheng med hvilken type fellesskap og kultur man hører hjemme i. Mens noen søker til østlig visdom er det andre som søker til urkreftene i landet der man er født. Den senere tids utvikling har kanskje skjedd altfor raskt. Kanskje man har kastet ut barnet med badevannet? – Kanskje man har mistet noe underveis?
Ingen reise er så spennende og så vakker som reisen innover til kjernen av seg selv. Selv har jeg vært på reise i mange år, og mener vel at reisen er like viktig som målet, kanskje viktigere. Jeg er innstilt på å nyte hvert steg på veien. Men det endelige målet, hva kan det være? Jeg har gjort meg opp noen tanker om det.
For å nå et steg videre tror jeg det er viktig å skille mellom hva man har og hva man er. Man «er» ikke det man «har» – man er «den som har». Så alt man «har» burde kunne skrelles bort, som lagene på en løk. Det første laget i løken er kanskje tankene og følelsene som «man har». Det er så altfor lett å identifisere seg med disse. Dernest er det slike ting som evner, begavelse, yrke, bosted og sosial, kulturell tilhørighet.
Når man har skrelt bort alle lagene i løken, står man igjen med «ingenting» eller «fullstendig frihet» alt ettersom hvordan man ser på det. Men fra dette observatør-punkt dukker man påny ned i følelsene og tankenes verden, men da da ganske sikkert med nye spennende perspektiver. Er et slikt mål verdt å strebe etter? – Ja, i den grad frihet er noe å strebe etter, så er målet å finne sin sanne identitet absolutt noe å strebe etter. De som har vært der kan melde om en opplevelse av guddommelig klarhet og en følelse av kjærlig enhet med alt som er.
