Og Jahweh skulle stikke innom. Jeg hadde akkurat kaffen klar, da han gjorde sin ankomst. – «Nå, hvordan vill du ha kaffen?», spurte jeg. – «Jeg liker den best servert med litt kjærlighet», sa Jahweh med et glimt i øyet. Han så aldeles ikke så gammel ut som jeg hadde ventet. Ikke hadde han skjegg og bart heller. Men han så meget vennlig ut, og omga seg med en atmosfære av trygghet, som gjorde det lett å snakke med ham. – «Skulle ikke jeg egentlig miste munn og mæle i ditt nærvær,da?» spurte jeg. – «Ja, det hender jo at folk gjør det», svarte Jahweh, «men jeg har lagt en demper på meg, for din skyld, slik at vi kan ta oss en kopp kaffe og en hyggelig prat.»
Jeg bestemte meg for å gå rett på sak, nysgjerrig som jeg var. – «Jeg trodde du var en skikkelig råtass, jeg?», spurte jeg nysgjerrig. «Jeg har jo lest bibelen. Der blir til og med gudsfrykt fremhevet som en dyd. Men ønsker du virkelig at folk skal være redd for deg? Skal jeg løpe inn på soverommet og gjemme meg? – Eller er du en kjærlighetens gud, som man ikke trenger å frykte?» Jahweh sendte meg et blikk fullt av godhet og omsorg. Så svarte han på mitt spørsmål: «Jeg vet at du forestiller deg en kjærlighetens gud, som ikke dømmer, men som overøser alle og alt med kjærlighet, enten de ber om det eller ei. – Så for deg, og for andre som deler din oppfatning, er jeg slik. – Jeg dekker alle behov, skjønner du. For de som ønsker seg en krigsgud, så er jeg det. For de som ønsker seg en fredsgud, så er jeg det. For de som ønsker seg en dømmende gud, så er jeg det. Og for de som ønsker seg en gud som ikke dømmer, så er jeg det også. Jeg elsker mennesker så høyt, at jeg gjerne vil dekke deres dypeste behov, uansett hvordan disse måtte være.» Jahweh tar seg en slurk kaffe, og sender meg et vennlig blikk, fyllt av visdom. – Det var oppklarende, syntes jeg.
Men jeg hadde flere spørsmål: – «Er det viktig for deg, å være en mann?» – «Vel, mange foretrekker meg slik,» svarte Jahweh, «men noen ser meg som en kvinne, som en mors-skikkelse, og for dem står jeg frem slik. Noen foretrekker polyteisme, og for dem står jeg frem som ikke bare én, men som mange guder, der hver gud viser frem et aspekt av meg.» Jeg stusset over dette. Sto det ikke skrevet at man bare skulle ha én gud, da? – Jahweh svarte oppklarende: «Ja, jeg skjønner at du lurer. Men det er slik, skjønner du, at uansett hvor mange guder folk har, så er det likevel bare én gud, fordi alle guder i bunn og grunn er ett. Det er slik med menneskene også. Selv om det finnes mange mennesker, er alle mennesker étt, dypest sett.» «Men de som ikke tror på noen gud, da. Eksisterer du for dem?» – «Åjada», svarte Jahweh, «for dem viser jeg meg som blomsten på marken, og som godværs-skyene som stiger opp. For dem er jeg selve universet, og hver minste del deri».
Det ga mening, synes jeg. Jeg takket for innsiktene og følte en dyp gjenklang i mitt sinn. Jahweh sendte meg et strålende smil. Så forlot han temaet og sa: «Men det var nok teologi for idag, synes du ikke. La oss la tankene ligge og konsentrere oss om kaffen. La oss bare nyte stunden sammen.» Og det gjorde vi. Vi bare nøt stunden sammen. Det ble en kopp til på oss begge. Det var et trivelig møte. Vanligvis ble jeg jo fort sliten, i hvertfall etter et par timer, av å ha folk (eller guder) på besøk. Men merkelig nok ble jeg ikke særlig sliten av å ha Jahweh på besøk. Det var som å ha besøk av en bestevenn, som jeg hadde kjent i tusener av år, og som jeg følte meg helt trygg på
Odins Runer 