Noen arr på sjelen må man bare leve med. Mye er bearbeidet, mye er fordøyd og mange kunnskaper høstet, men det er ikke å komme bort fra at noen arr sitter igjen. Det er kanskje prisen man må betale for kunnskap man har tilegnet seg.
Jeg kom til å tenke på min navnebror i gudeverdenen, Odin. Han ofret sitt ene øye for å få drikke av Mimes brønn – kunnskapens og visdommens brønn. Jeg går ut fra at han var fornøyd med det – at han ikke beklaget seg over sitt tapte øye i ettertid.
På samme måte vil heller ikke jeg beklage meg over de arr jeg bærer med meg, men se på dem som nødvendige ofre jeg har gitt for å tilegne meg kunnskap. Så må jeg bare akseptere dem og leve med dem. Og når man aksepterer dem, gjør de ikke vondt lenger.
Odins Runer 