Gudenes navn

På terskelen mellom virkelighet og fantasi, denne spesielle tilstanden jeg nyter av og til, da kan jeg se og oppleve at mine guder kommer meg i møte, de som betyr aller mest for meg. De står der på terskelen, og kommer gjerne inn. Jeg kjenner dem, men jeg vet ikke hva de heter. Det virker som om navn er overflødig. De kjennes jo på sine egenskaper. Men likevel – jeg vil gjerne vite deres navn.

Jeg hadde en drøm, drømmen om min vinter i Valhall. I drømmen overvintret jeg der for å lære gudenes navn å kjenne – så navn var viktig for meg. Jeg la mye arbeid i «å sortere gudenes navn» – hva nå enn det måtte bety – som en forberedelse på å slippe andre inn. Men til slutt fant jeg det best å forlate Valhall usortert, fordi enhver vel ønsker å sortere gudenes navn på din egen måte – det er jo slik man lærer dem å kjenne.

Drømmen er fortsatt gåtefull for meg. Kanskje det er best å unngå navn? Kanskje det er bedre å gjette navn enn å kunne dem? Kanskje gudenes navn bevisst holdes tilbake? – I gamle dager mente man jo at det å kjenne ånders eller guders navn var det samme som å ha makt over dem. Ønsker jeg makt over guder? – Nei, det gjør jeg ikke. Jeg ønsker vennskap og samarbeid, så de kan trygt si meg sine navn – skal holde navnene hemmelig om så må være – også guder må få lov til å være litt sære, om de vil.