Byen der jeg var kjent

(Rapport fra drømmeland)

 

Jeg var på utenlandsreise sammen med en kvinne jeg en gang i tiden var avstandsforelsket i. Jeg er faktisk Facebook-venn med henne, men får vel holde for meg selv hvem det er 🙂 – Nå var det hun som var forelsket i meg, Jeg var overrasket og glad, trodde jo ikke at hun likte meg i det hele tatt, i hvert fall ikke på den måten, men hun gjorde altså det. Jeg så meg selv et øyeblikk gjennom hennes øyne da hun rettet på kraven min og sa til meg: «Du ser ut som en østerriksk jeger.» Jeg var kledd i loden-klær og tyrolerhatt. Tok meg godt ut, egentlig. Fin og fjong. Minnet litt om skurken Hugo Drax i Bond-filmen Moonraker. «Det eneste som mangler deg nå, er litt fjærpynt fra villfugl oppe i tyrolerhatten», sa hun, «da blir du helt perfekt».

Men vi reiste ikke bare for fornøyelsens skyld. Vi hadde arbeid å gjøre. Jeg hadde funnet opp noe som kanskje kunne kalles «en ny type teknologi», og vi var reist nedover i Europa for å ferdig-utvikle en prototyp på noe. Arbeidet var spennende og det foregikk i de vakreste omgivelser. Men min ledsagerske var der for første gang, og jeg gledet meg til å vise henne rundt i den vakre byen jeg kjente så godt. Byen var mange byer samtidig. Den var Amsterdam, den var Bordeaux og den var Albir.

Vi tok buss for raskt å komme frem til et vakkert sted jeg ville vise frem. Byen var jo ikke så stor, så vi ville innen kort tid være der. tenkte jeg. Men det viste seg å være feil. Vi svingte ned en bakke og gjennom et industristrøk. Det var som å kjøre gjennom et gigantisk oljeraffineri som dekket et stor slette. Så kom vi til slutt ut av dette stedet og frem til en afrikansk by med gammeldagse gassverk, slike som den som sto på Ankertorget i gamle dager. Dette kan da umulig være min by, tenkte jeg. Men etter en stund, så kjørte vi oppover igjen. Det minnet om gamlebyen i Villajoyosa. Og til slutt var vi fremme ved kjente og kjære strøk. De vakreste man kunne tenke seg.

Men jeg forundret meg over at det tok så lang tid, det var jo en busstur mye lengre enn jeg hadde regnet med. – Da så jeg plutselig meg selv gjennom Vibeke sine øyne, og hun fortalte meg: «Buss-sjåføren kjørte hele tiden etter dine instrukser. Han kjørte hele tiden dit du ville. Du selv fikk privilegiet å velge hvilken rute han skulle følge. Og du fikk erfare at du er mer elsket enn du trodde du var.

Jeg tenkte over hva som hadde skjedd, og trakk noen konklusjoner for meg selv:

Byen var adskillig større og mer mangfoldig enn jeg hadde forestilt meg. Byen var vakker, men hadde også sine mindre vakre avkroker, som hittil hadde vært ukjent for meg. – Og så var jeg forundret over å bli satt slik pris på, også på «den» måten. Det hjalp jo litt på selvtilliten.