Man har kun tre valg når man står overfor et problem – fjerne seg, gjøre noe med det, eller akseptere det. Selv har jeg jo en form for kronisk tretthet som varierer mellom utslitt og totalt utslitt. Jeg står utenfor arbeidslivet, og slik har det vært siden tusenårs-skiftet.
Skulle man «fjerne seg fra det», måtte man «late som om problemet ikke eksisterte». Noen behandlingsformer tar utgangspunkt i dette, at det er innbilt, eller at det kun skyldes uhensiktsmessige tankemønstre. Kuren er da: Lat som om du er frisk, og få opp farta. Du er ikke syk. – Det fører ofte til at folk overskrider sine grenser, blir enda sykere, og at de ender opp i fullstendig isolasjon der de hverken tåler lyd eller lys.
Den andre metoden er: Gjør noe med det. Siden tradisjonell medisin ikke er til stor hjelp, er det mange som oppsøker forskjellige former for healing. Men hva om healing ikke virker? – Jeg har forsøkt, i flere år forsøkte jeg, hos høyt begavede healere. Men til slutt ga jeg opp. Jeg ble ikke kvitt problemet. Hva gjenstår da?
Jo da gjenstår kun det tredje alternativet, total aksept. Og det kan være ganske befriende. For meg var det nøkkelen til lykke. Jeg kunne endelig slippe taket. Det var ikke lenger nødvendig å kjempe en håpløs kamp mot virkeligheten, en kamp som jeg alltid gikk ut av som tapende part. – Når man blir venner med virkeligheten, vil man kunne merke at sykdommen står frem som en læremester, en venn, og at den har en dypere mening. For meg har det vært slik. Og merkelig nok tror jeg ikke jeg ville ha funnet så dyp en lykke uten den. – På hvilken måte «undervisningen» ble gitt er et kapittel for seg, som kunne fylle bøker. Men den er vel basis for det meste av det jeg uttrykker i skrift og i samtaler.
Men når det er sagt, må jeg tilføye at jeg jo ikke har smerter. For de som i tillegg plages av sterke, kroniske smerter, blir jo situasjonen helt annerledes. De har en annen vei å gå, en vei jeg ikke kjenner, fordi jeg ikke har opplevd det. De har tungt å bære, men jeg har ikke annet å bidra med enn å sende min sympati og mine gode ønsker, mitt håp om at også disse skal få merke universets dype omsorg og kjærlighet i sin tilværelse.
Det som er så rart
Når jeg er totalt utslitt, når det ikke er filla igjen av meg – det er da jeg mottar de søteste drømmene, og det er da jeg kjenner en godfølelse renne som olje ned over mine skuldre. Da føler jeg at universet er fylt med omsorg og at denne er svært nær og personlig, svært konkret, som om noen sier til meg med varm kjærlig røst at jeg er OK, at alt omkring meg er OK, og at alt er ivaretatt på høyeste og beste måte. Det er som om «noen» eller «noe» skjønner at jeg trenger litt oppmuntring akkurat da. Og så kommer jeg meg, sakte men sikkert opp igjen, fylles med ny energi. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg kalt det Gud. Men jeg synes ikke det er nødvendig. Å kalle det for «noe» eller «noen» holder lenge for meg. Det føles godt og befriende, og jeg føler meg takknemlig
Odins Runer 