Jeg måtte bare se deg. – Jeg hadde tatt med meg nøklene til skogen og låste meg forsiktig inn. Så dro jeg opp til Nøstvedt for å hilse på det mektige treet som jeg er blitt så glad i. Kanskje «det tre som ingen veit kvar det av rotom renn». – Treet hadde en underlig tiltrekning på meg. Det trakk meg inn- og oppover. Så sto tiden stille, et øyeblikk, en evighet. Og da jeg dro videre var det langs skyggen av treet. Jeg fant til sist en dør og låste meg ut igjen, ut til den vanlige verden, som jeg også er glad i, den verden der man kan kjøpe melk og brød, og der barna går på skole.
Odins Runer 