Putin-drømmene

Jeg vet ikke hvorfor Vladimir Putin stadig dukker opp i mine drømmer. Jeg er ikke noen tilhenger av ham: For meg virker han som en småkjeltring som tilfeldigvis har fått stor politisk makt. Men likevel, han dukker opp til stadighet, og vi er blitt venner etterhvert. Her kommer en oppsummering av Putin-drømmene:

I den første drømmen satt jeg bak et skrivebord og var sjefen hans. Putin kom inn og skulle forklare seg omkring noe galt han hadde gjort.

 

I neste drøm dro vi ut som et par «gutta på by’n» for å feste og ha det gøy.

I neste drøm sto jeg på en forlatt kjempestor terrasse og så utover mot en bred og folketom gate. Putin stirret stadig på klokken sin (en Patek Philippe) og virket nervøs og vanskelig å få kontakt med. Han kastet stadig blikk nedover gaten, som om han ventet på noe eller noen. Plutselig svingte han seg over terrassekanten og ble stående rett ut fra veggen, holdt seg bare fast i kanten med en hånd mens han med den andre skygget for øynene idet han speidet nedover gaten. Så svingte han seg tilbake over kanten. Jeg var skikkelig imponert. – Det var da litt av et akrobatisk kunststykke, sa jeg. – Putin sendte meg et skrått blikk smilte lurt og sa: Å, du skulle bare visst hva jeg egentlig er i stand til å gjøre. – Etterhvert skjønte jeg at han ventet på en militærparade som aldri kom. Plutselig mistet han tålmodigheten og sa: Jeg, nå gidder jeg ikke mer, la oss ta en tur på golfbanen. Så dro vi avsted. Da vi var kommet til golfbanen møtte vi ingen ringere enn Nikita Khrutshov, som nettopp hadde løpt seg en runde, kledd i shorts og med bar overkropp, et håndkle hengende over skuldrene. Men han virket sur og gretten, så Putin sa til meg: Nei, vi gidder ikke å snakke med han der, la oss heller gå videre.

Neste drøm. Denne gang traff jeg ham gatelangs i Moskva. Han gikk og luftet hunden sin, en diger, gul labrador. Men bikkja var ram til å trekke, så det var bikkja som strenet av gårde med Putin på slep. Bikkja trakk Putin inn på en kafé der jeg satt og drakk kaffe sammen med Vibeke, og siden Putin og jeg allerede kjente hverandre godt, spurte Putin om jeg kunne passe bikkja hans en stund. Og det ville jeg jo gjerne, Vibeke og jeg var jo glad i dyr og vi hadde jo selv tenkt på å anskaffe oss hund. Så dro Putin sin vei, og jeg så ikke noe mer til ham. – Vibeke og jeg dro ut av kaféen og gikk tur med hunden. Den trakk ikke, men oppførte seg helt eksemplarisk i vårt selskap. Vi får vel nesten finne Putin og levere den tilbake, sa jeg til Vibeke. Han kan jo være vanskelig å finne sa hun. La oss prøve Kreml, sa jeg. Om vi ikke finner ham selv, kan vi jo levere hunden til elskerinnen hans.

Og neste: Putin og jeg sto bak et gigantisk fly-show, som feiret passasjerflyvningens triumf i vårt århundre. Vi var begge piloter, og hadde mangt interessant å snakke om. Vi var på turer med passasjerfly-prototyper sammen med et rikt oppbud av pressefolk. På kvelden satt vi foran TV skjermen og så referat fra dagens begivenheter. Vi gratulerte hverandre, som om vi var medlemmer av teamet som hadde gjort passasjerflyvning mulig. Stemningen var triumferende og entusiastisk. Vi skålet i multelikør, som vi drakk av flate champagneglass. Vi hadde funnet ut at det var slike glass som egnet seg best til multelikør.

 Og så: Jeg var i Ukraina og ergret meg sterkt over all miseren som Putin hadde stelt i stand. Men siden vi kjente hverandre fra før av, måtte selvfølgelig Putin bortom meg for å slå av en prat, da vi traff hverandre på et marked. Jeg følte meg litt flau over å kjenne ham. Jeg forsøkte å si noe om situasjonen i Ukraina, men Putin virket helt fjern. Hodet hans var fylt opp med planer om å kjøpe noen motemerker, Emporio Armani og Tommy Hilfiger, for å finne frem til den internasjonale fiffen. «Skulle gjerne vært på håndleddet til folk flest», sa han.

Neste drøm:

I denne drømmen fremsto Putin som en slags mentor og oppdragsgiver. – Jeg var gjesteforeleser på Patrice Lumumba universitetet i Moskva etter forespørsel fra Putin. Min oppgave var også å rette semester-oppgaver. Jeg reagerte på at disse var skrevet på svart papir med hvitt blekk – minnet meg om arkene i fotoalbum, men minnet meg også om mafioso med svarte skjorter og hvitt slips. (Merket meg at Putin hadde hvit skjorte og blått slips.) – Jeg rettet oppgavene med rødt blekk – minnet meg om blod, – å rette oppgaver var som å såre mafia-medlemmer med kniv.

Jeg måtte en rask tur til England for å forelese for en gruppe studenter i Oxford, samtidig som jeg hadde kort frist med retting av semester-oppgavene fra universitetet i Moskva. Jeg drøftet med Putin hvordan jeg skulle tilrettelegge tiden for å rekke det hele. Han foreslo at jeg tok meg av semester-oppgavene når jeg var tilbake.

I Oxford hadde jeg et forberedende møte med et professor-kollegium, der det ble stilt klare krav om hvordan jeg skulle forelese. Forelesnings-salen hadde tre gotiske vinduer som var dekket med tynn stål-netting. Mine plansjer / illustrasjoner under forelesningene skulle festes i disse vinduene, på stål-nettingen. Stålnettingen var delvis ødelagt av rust og tidens tann, men dette ville bli ordnet i tide, sa de. Da tiden kom, var det ikke ordnet med, så jeg bestemte meg å gjøre det på mitt eget vis, ved å bruke veggene til illustrasjoner, og ikke vinduene.

Siste drøm (foreløpig): Det eneste jeg husker er at jeg jobbet i et lag av oppfinnere. Det var noen smarte løsninger vi hadde funnet, og det var Putin som hadde finansiert virksomheten. Han stakk innom titt og ofte, og så ut som på bildet.

Enda en, men den hadde jeg glemt. Men her er den altså:

Denne gang besøkte Putin Vibeke og meg som hadde familieselskap. Han hadde fått seg ny frakk, beige og fotsid, som slang rundt han, så vi kunne se grådressen under. Han hadde også fått spart til langt hår, beige, det også, tynt og pistrete og gredd bakover. Putin virket rastløs og litt utilpass – hadde tankene sine et helt annet sted – lurte på om vi hadde vodka. Men det hadde vi dessverre ikke. Så da lurte Putin på om noen av oss hadde lyst til å bli med «ut på byn».